Å få mikrochips-bondingen til å bli rett er avgjørende for å beholde signalene intakte og pålitelige for RFID-tags som opererer i krevende miljøer. Når denne bondingen ikke utføres korrekt, stiger feilraten dramatisk. Noen nyere studier viser nøyaktig hvor alvorlig situasjonen blir når signalene begynner å degradere i harde forhold. De fleste produsenter er avhengige av enten termokomprimering eller epoksy-bonding for å løse disse problemene. Termokomprimering fungerer best der høye temperaturer er en del av hverdagsdriften, mens epoksy skaper sterke kjemiske bindinger som holder seg selv når forholdene blir krevende. Antennedesignet i seg selv spiller også en rolle for langvarig ytelse. Mange selskaper integrerer nå fleksible materialer som polyimid i sine design, sammen med bedre loddeteknikker som hjelper antenner med å tåle både fysiske støt og hvilke miljømessige utfordringer som måtte oppstå.
Hvilken type materiale som brukes til å omslutte RFID-merker, gjør all verdens forskjell når de skal fungere i krevende miljøer. Mesteparten av tiden ser vi enten epoksy eller silikon som blir brukt, og begge har sine egne styrker. Epoksy skiller seg ut fordi det tåler slag og håndterer varme svært godt, noe som forklarer hvorfor produsenter velger det til svært varme industrielle miljøer. Silikon forteller en annen historie – det bøyer bedre enn det knuser, og bryr seg ikke om å være utsatt for sollys over lengre perioder, så det fungerer utmerket utendørs der temperaturene svinger mye. Når man ser på hvor godt disse merkene faktisk fungerer under stressfaktorer som fysiske støt eller ekstreme temperaturer, er det definitivt en kløft mellom hva ulike materialer leverer. Vi ser for tiden noen spennende utviklinger takket være gjennombrudd innen nanoteknologi. Disse nye materialene lover bedre beskyttelse samtidig som de lar merkene fungere ordentlig, noe som kan bli en stor forbedring for RFID-systemer som opererer under krevende forhold i ulike industrier.
RFID-antennefrekvens er svært viktig for hvor godt disse systemene fungerer og hva de kan brukes til. Forskjellige RFID-tags krever ulike frekvenser avhengig av hvor de skal brukes, noe som er spesielt viktig i IoT-applikasjoner innen mange industrier. LF-tags er for eksempel bedre i nærheten av metallflater fordi de håndterer ledningsevneproblemer mye bedre enn andre typer. UHF-tags gir lengre leseavstander, men sliter når det er vann i nærheten på grunn av signalstøy. Vi har sett eksempler fra virkeligheten der spesielle antenner har overlevd i krevende miljøer som ekstreme temperaturforandringer og kontakt med kjemikalier som ellers ville skadet utstyret. Ingeniører stoler nå stort sett på simuleringsteknologi for å finjustere antenneytelsen før de blir satt i drift. Disse simuleringene lar dem oppdage mulige problemer på tidlig stadium og justere designene spesifikt for de miljøutfordringene som finnes på installasjonsstedet. Denne tilnærmingen sikrer at RFID-systemene faktisk fungerer som nødvendig, selv i krevende industrielle situasjoner.
RFID-systemer sliter virkelig når temperaturene blir for ekstreme, og dette fører ofte til maskinvareproblemer og systemfeil. Forskjellige bransjerapporter viser at disse problemene oppstår regelmessig både i frysende kulde og skingrende varme miljøer, noe som betyr at produsenter trenger bedre måter å håndtere temperaturtopper. Selskaper bruker vanligvis ting som varmeavledere og spesielle termiske belegg for å håndtere temperaturvariasjoner og beskytte skjøre komponenter mot skader. Ta for eksempel kjølelagerhaller der RFID-tagger sporer følsomme varer gjennom kjøleenheter. Uten riktig termisk beskyttelse ville disse taggene svikte kontinuerlig i under-null-temperaturer. Riktig termisk håndtering betyr hele forskjellen for å holde RFID-systemer i gang uansett type vær de møter hver dag.
RFID-tagger i produksjonsmiljøer utsettes for alle slags kjemikalier som biter seg inn i materialene og ødelegger funksjonaliteten. Ting som rengjøringsmidler og industrielle syrer som ofte finnes på fabrikkgulvet, vil bokstavelig talt slite ut disse taggene over tid til de ikke lenger fungerer ordentlig. Derfor bruker mange selskaper nå spesielle materialer og beskyttende overflater når de produserer RFID-tagger til krevende miljøer. Vi har sett testresultater som viser at tagger med disse kjemikaliebestandige overflatenes varer mye lenger enn vanlige modeller under tilsvarende forhold. For alle som arbeider i kjemiske anlegg eller lignende faciliteter der taggene utsettes for aggressive stoffer regelmessig, gir det totalt sett mening å velge den oppgraderte versjonen, både operativt og kostnadsmessig.
Å få RFID-tagger til å fungere ordentlig under vann er en stor utfordring for industrier der ting hele tiden blir våte, tenk skip til sjøs eller kjøttbehandlingsanlegg. De fleste produsenter bruker konforme belegg over elektronikken og O-ringer rundt kantene for å holde vann ute. Dette er ikke tilfeldige valg; det finnes etablerte industristandarder som IP68-klassifiseringer som forteller bedrifter hvilket beskyttelsesnivå de trenger, basert på hvor dypt og hvor lenge taggene skal være under vann. Shippingindustrien har faktisk brukt vannbestandige RFID-tagger i flere år for å spore containere og maskindeler mens de er i ballasttanker eller blir rengjort etter reiser. Når disse vannbeskyttelsesmetodene fungerer som de skal, betyr de hele forskjellen mellom å ha pålitelig sporingsdata eller å måtte håndtere konstante feil i fuktige miljøer.
IK-klassifiseringssystemet hjelper med å bestemme hvor godt RFID-produkter tåler fysiske påvirkninger. Disse klassifiseringene forteller i praksis hvilke slags støt og slag en tag kan tåle før den går i stykker, noe som er svært viktig for RFID-tagger som brukes i krevende industrielle miljøer. Når tagger har gode IK-klassifiseringer, pleier de å vare lenger, selv når de blir droppet eller treffer i tilfeldige situasjoner under normal drift. Noen feltdata viser at tagger uten riktig IK-sertifisering ofte går i stykker raskere enn de som følger disse standardene. For enhver som kjøper RFID-utstyr, gir det mening å sjekke IK-klassifiseringen opp mot de faktiske arbeidsmiljøene. Et lager med tung maskineri trenger jo en annen beskyttelsesgrad enn et kontorarbeidsmiljø. Å få dette til riktig betyr færre utskiftninger og bedre totalytelse over tid.
Å forstå IP-koder er ganske viktig hvis vi ønsker å vite hvor godt RFID-merker tåler ulike miljøforhold. Disse kodene forteller i grunn hvor mye beskyttelse et merke har mot ting som støv, fuktighet eller til og med å bli nedsenket i vann. Systemet fungerer med to tall som hver representerer noe spesifikt når det gjelder beskyttelsesnivåer. Tester i praksis viser at RFID-merker med gode IP-klassifiseringer ofte varer lenger under krevende forhold enn de som ikke har tilstrekkelig tetting. For bedrifter som velger RFID-løsninger, betyr det mye å tilpasse IP-klassifiseringen til de faktiske forholdene på stedet. Et lager som håndterer utendørs beholdning, kan for eksempel trenge helt andre spesifikasjoner enn et som drives i et rentrom. Å gjøre dette riktig hindrer kostbare utskiftninger senere og sikrer at driften kan fortsette uten uventede feil.
ATEX og IECEx-sertifiseringer betyr mye når man jobber i omgivelser hvor eksplosjoner kan skje. Disse sertifiseringene fastsetter strenge regler som RFID-utstyr må følge for å bli ansett som sikkert nok til slike risikoområder. Se på fabrikker eller kjemiske lagre – bedrifter opplever oftere hendelser når de hopper over riktig sertifisering av RFID-tagger. Derfor er det ikke valgfritt, men nødvendig å følge disse standardene. Å få sertifisering betyr å sette RFID-produkter gjennom intensive tester hvor alt fra designfeil til ytelsesfeil sjekkes under ekstreme forhold. For bedriftseiere som bryr seg om både ansattesikkerhet og driftssikkerhet, betaler det seg stort å investere tid i å få disse sertifiseringene. Det holder ikke bare arbeidere unna fareområder, men sikrer også at overvåkningssystemer ikke svikter akkurat når de trengs mest – under nødsituasjoner.
